Nå har vi akkurat kommet tilbake fra siste kveld ute her i USA. I morgen flyr vi fra Seattle til Paris, deretter fra Paris til Amsterdam, og til slutt fra Amsterdam til gode, gamle Stavanger (Sandnes!). En nokså lang reise, men positivt er det at siden vi nå er lengre nord enn Los Angeles, hvor vi fløy til, noe som fører til at turen over Atlanteren tar 9 timer i forhold til 11 timer. Det er trist at dette er siste kvelden, men for å sørge for at denne posten ikke blir for vemodig, skal jeg nevne litt forskjellige saker – ting jeg har glemt å nevne, kuriosa, tanker og erfaringer.

- Hele familien elsker Subway. Over hele USA får du “footlongs” for fem dollar, altså rundt 25 kroner. En farlig vane å tilvenne seg, med tanke på at du fort må ut med åtti-nitti kroner for en tilsvarende sub i Norge. Vi har vært skikkelig flinke med å ikke spise grisete her borte. Med ett eneste unntak har vi ikke spist fettete mat. Unntaket var “frokosten” vi hadde på Carl’s Jr. første dagen. Den bestod av hvitt brød, skinke, egg, flytende ost og hash browns (frityrstekte poteter, ikke helt ulikt french fries – bare i kuleform). Slik så “måltidet” ut:

- Det er første gang jeg sier det, og sannsynligvis den siste – men jeg savner hardt toalettpapir. Det amerikanske er usannsynlig tynt, og sannsynligvis hverken økonomisk eller miljøvennlig

- Jeg skjønner hvorfor mange amerikanere sliter med overvekt og lignende helseproblemer – antallet restauranter er helt abnormt. Det samme kan vel sies om utvalget søtsaker; snop, brus og leskedrikker, chips, snacks og junkfood her sykelig. Og det spises til alle døgnets forbannet tider!

- Lemonade er utrolig, fantastisk digg!

-Det er en ambivalens i hele det amerikanske samfunnet som ikke er til å bli klok på. Karen fikk ikke gå på do i en bar, midt på dagen, med mindre hun hadde I.D. som viste hun var 21 år. Med ett vi reiste over grensen til Canada ble hun tilbudt vin. Veiene her er mord, men allikevel kan man kjøre som 16-åring.

- Som ivrig konsertgjenger er jeg ofte plaget av folk som er overdrevent beruset på konsert hjemme i gamle Norge. Dette problemer er allikevel ingenting i forhold til konsertkulturen her i USA. På begge konserten vi har vært på her, har jeg nemlig følt meg som offer for svært heftig passiv-hasj-røyking. Det er mildt sagt en hel del røyking blant publikum. Det slipper vi heldigvis hjemme!

- Jeg har forøvrig glemt å nevne at vi ble stoppet av politiet på motorveien fra Seattle mot Canada. Sirener og lys og greier. Det hele var svært filmatisk. En wise-ass politimann trasker sakte mot vinduet. Han tar sakte av seg solbrillene, mens han kikker sakte ned mot det nedrullede vinduet:

- “Where you from?”

- “Norway…”

- “You guys don’t have speed limits over there?”

- “Yes…”

- “Do you know how fast you were going? [...] It’s 60 mph – you were going 80!”

Heldigvis slapp vi unna med en advarsel. Han så ut til å forstå av vi bare var dumme turister.

Jeg er sikker på at det finnes tonnevis av ting jeg har glemt å nevne, men akkurat nå er det sent og jeg må pakke til i morgen. Det blir nok ett eller to innlegg til før det er helt slutt!

God natt!

Altså, som lovet, et kort sammendrag fra lørdagsbesøket vårt i San Francisco;

Etter en kort, men koselig tur med trikk opp bakken fra Market Street ned til Fisherman’s Wharf, tar vi oss en spasertur langs en av mange pirer. Her er turistfaktoren fryktelig høy, så familien trasker videre etter å ha gløttet over på Alcatraz. Jeg er selvsagt fryktelig klar over at en av USA’s tre Amoeba Music-avdelinger befinner seg i San Francisco, så her må jeg ta turen. Butikken befinner seg i Haight Street, et ubeskrivelig stilig område, hvor kule mennesker kan spottes over alt. Her er alle hipstere; indiegutter, trashere, goths, freaks, rockabillys, psychobillys, hippier, OI-punkere, metalheads, unge John Lennon’er og narkomane. Det hele er vanvittig paradoksalt – alle forsøker å skille seg ut, men det finnes ikke en sjel uten tattoovering og/eller Raybay Wayfarer-solbriller. Og det er selvsagt dritstilig. Alle som betyr noe i San Francisco befinner seg på Haight Street. Og jeg vil naturligvis bo her. Jeg bruker forøvrig enda et tresifret dollarbeløp på musikk på Amoeba i San Francisco, hvorpå ekspeditøren spør – “Did you just get paid or something?”.

Videre spiser vi middag på en vanvittig stuck-up resturant kalt Waterbar, som naturligvis utelukkende serverer sjømat (med to unntak). Vi legger oss, glade og fornøyde med en dag i en nydelig by.

I dag, søndag 13. juli, har vi tilbrakt mye tid i bil, bortsett en nydelig lunch i Fairfax. Nå er vi stuck i ingenmannsland alias Garberville, California (alias Shit City!). Her er det en utrolig absurd stemning som jeg ikke klarer å formidle – mine skildringsevner strekker simpelthen ikke til. Reiseboka vår beskriver allikevel byen på følgende vis: “[...] known for it’s friendliness and marijuana”.

Ellers har jeg streket opp et kart som viser hvilke steder vi har besøkt så langt. Ellers finner du også i dag (alt for mange) nye bilder på Flickr.