Arkivert under: Mennesker, Musikk, Tanker | Tags: Langt innlegg, Link-o-rama, Musikk, oppsummering
Som tidligere nevnt i dag, har familien tilbrakt to nydelige dager i Portland, desverre uten Internett. Derfor; en liten recap fra Portland;
Portland er (bortsett fra å være en simpelthen episk sang av Loretta Lynn, hentet fra hennes tidløse alt./countryplate “Van Lear Rose”, forøvrig produsert av Jack White med The Greenhornes med på laget) kanskje den nydeligste byen jeg har vært i. Hyggelige mennesker, fantastiske butikker, nydelige hus, utrolig rene gater, spirende musikkliv, gratis kollektivtrafikk i sentrum, trær og natur overalt. Og kanskje det beste av alt; det hele er komprimert ned til et svært overkommelig antall kvartaler. Det er nemlig ikke alle amerikanske byer som er ideelle for trasking, men Portland er altså en av dem. Byen har også tre universiteter, og jeg har faktisk tenkt en hel del på byen som potensielt studiested. Tilfeldigvis var vi så heldige at The Crystal Ballroom hadde satt opp en “all ages”-konsert (alkoholreglene er svært strenge i USA – man kan ikke sitte ned en plass det serveres alkohol dersom man er under 21) med Wolf Parade. Så jeg og Karen tok selvsagt turen. Det var utrolig trivelig og til tider virkelig, virkelig bra.
Vi hadde to vakre dager i Portland. Det har gitt mersmak, så det var med litt bittersøt smak i munnen av vi i dag “måtte” reise videre nordover i retning Vancouver, hvor vi er i skrivende stund. Turen tok oss drøye 6 timer, så det var godt å komme fram. Så langt virker dette også som en nydelig by. Hotellet vi bor på er i overkant fancy, da vi foretrekker det hakket mer jordnært, men litt luksus i ny og ne skader vel ingen? Planen fremover er å være i Vancouver i to dager sammen med et kanadisk vennepar, før vi tar turen opp til Whistler Mountain, hvor det til min store overraskelse arrangers en musikkfestival den kommende helgen. Vi har billetter til søndagen, hvor magiske Broken Social Scene og legendariske Elvis Costello headliner. Dette skal nok bli svært hyggelig. En annen hyggelig ting med Canada er at man kan ta seg en øl dersom man er 19. Plutselig er jeg “voksen” igjen.
Den foreløpige reiseruten kan studeres her, og nye bilder finnes som vanlig på Flickr. Beklager forsinkelsene. Håper ikke folk er leie.
Altså, som lovet, et kort sammendrag fra lørdagsbesøket vårt i San Francisco;
Etter en kort, men koselig tur med trikk opp bakken fra Market Street ned til Fisherman’s Wharf, tar vi oss en spasertur langs en av mange pirer. Her er turistfaktoren fryktelig høy, så familien trasker videre etter å ha gløttet over på Alcatraz. Jeg er selvsagt fryktelig klar over at en av USA’s tre Amoeba Music-avdelinger befinner seg i San Francisco, så her må jeg ta turen. Butikken befinner seg i Haight Street, et ubeskrivelig stilig område, hvor kule mennesker kan spottes over alt. Her er alle hipstere; indiegutter, trashere, goths, freaks, rockabillys, psychobillys, hippier, OI-punkere, metalheads, unge John Lennon’er og narkomane. Det hele er vanvittig paradoksalt – alle forsøker å skille seg ut, men det finnes ikke en sjel uten tattoovering og/eller Raybay Wayfarer-solbriller. Og det er selvsagt dritstilig. Alle som betyr noe i San Francisco befinner seg på Haight Street. Og jeg vil naturligvis bo her. Jeg bruker forøvrig enda et tresifret dollarbeløp på musikk på Amoeba i San Francisco, hvorpå ekspeditøren spør – “Did you just get paid or something?”.
Videre spiser vi middag på en vanvittig stuck-up resturant kalt Waterbar, som naturligvis utelukkende serverer sjømat (med to unntak). Vi legger oss, glade og fornøyde med en dag i en nydelig by.
I dag, søndag 13. juli, har vi tilbrakt mye tid i bil, bortsett en nydelig lunch i Fairfax. Nå er vi stuck i ingenmannsland alias Garberville, California (alias Shit City!). Her er det en utrolig absurd stemning som jeg ikke klarer å formidle – mine skildringsevner strekker simpelthen ikke til. Reiseboka vår beskriver allikevel byen på følgende vis: “[...] known for it’s friendliness and marijuana”.
Ellers har jeg streket opp et kart som viser hvilke steder vi har besøkt så langt. Ellers finner du også i dag (alt for mange) nye bilder på Flickr.
Arkivert under: Foto, Mennesker, Musikk | Tags: Foto, Mennesker, Musikk, Våte drømmer
Tirsdag, 8. juli
Etter en relativt (!) kvalm helamerikansk “frokost” bestående av ham and cheese sandwiches og hashbrowns (små frityrstekte poteter) på Carl’s Jr. (aldri igjen!), kjørte vi til Venice Beach for å snuse på livet. Strip’en på Venice Beach (eller Muscle Beach, som den også kalles) er full av macho-mannfolk og totale dophoder, så det var mye interessant å observere. Sjekk flere bilder på Flickr. Det ser forresten ut til at det er fotosiden Flickr som vil bli hyppigst oppdatert.
Etter en lett middag (fortsatt kvalme etter Carl’s Jr.), reiste vi ut til 6400 Sunset Blvd., også kjent som Ameoba Music. Dette var en enste stor våt drøm for meg, og jeg tilbrakte de tre korteste timene i mitt liv der. Til en ekstremt nett sum fikk jeg med meg 20 plater, en kassett og en 12″. Ah, lykke! Aldri før har jeg sett så mange vakre mennesker samlet på ett sted! Gid jeg hadde mer tid (ev. ingen foreldre med meg).
En annen god nyhet er at bagasjen min endelig kom i natt. Endelig kan jeg skifte boxer og sokker, og få på meg mine egne linser.
’till we meet again!
