Tiden i USA har gått utrolig fort. Man skulle ikke tro det, men jeg har allerede begynt å glemme ting som skjedde oss tidlig i ferien. Og det er her bloggen kommer inn – den skulle hovedsakelig være en slags minnebok for familien. Det er derfor det har vært så kjekt å følge med på kommentarene og bloggstatistikken. På det meste hadde jeg omtrent 250 besøkende, noe som overrasket meg veldig. Takk for at dere har følgt med. Det varmer.

Det er over. For denne gang.

Takk.

- Hele familien elsker Subway. Over hele USA får du “footlongs” for fem dollar, altså rundt 25 kroner. En farlig vane å tilvenne seg, med tanke på at du fort må ut med åtti-nitti kroner for en tilsvarende sub i Norge. Vi har vært skikkelig flinke med å ikke spise grisete her borte. Med ett eneste unntak har vi ikke spist fettete mat. Unntaket var “frokosten” vi hadde på Carl’s Jr. første dagen. Den bestod av hvitt brød, skinke, egg, flytende ost og hash browns (frityrstekte poteter, ikke helt ulikt french fries – bare i kuleform). Slik så “måltidet” ut:

- Det er første gang jeg sier det, og sannsynligvis den siste – men jeg savner hardt toalettpapir. Det amerikanske er usannsynlig tynt, og sannsynligvis hverken økonomisk eller miljøvennlig

- Jeg skjønner hvorfor mange amerikanere sliter med overvekt og lignende helseproblemer – antallet restauranter er helt abnormt. Det samme kan vel sies om utvalget søtsaker; snop, brus og leskedrikker, chips, snacks og junkfood her sykelig. Og det spises til alle døgnets forbannet tider!

- Lemonade er utrolig, fantastisk digg!

-Det er en ambivalens i hele det amerikanske samfunnet som ikke er til å bli klok på. Karen fikk ikke gå på do i en bar, midt på dagen, med mindre hun hadde I.D. som viste hun var 21 år. Med ett vi reiste over grensen til Canada ble hun tilbudt vin. Veiene her er mord, men allikevel kan man kjøre som 16-åring.

- Som ivrig konsertgjenger er jeg ofte plaget av folk som er overdrevent beruset på konsert hjemme i gamle Norge. Dette problemer er allikevel ingenting i forhold til konsertkulturen her i USA. På begge konserten vi har vært på her, har jeg nemlig følt meg som offer for svært heftig passiv-hasj-røyking. Det er mildt sagt en hel del røyking blant publikum. Det slipper vi heldigvis hjemme!

- Jeg har forøvrig glemt å nevne at vi ble stoppet av politiet på motorveien fra Seattle mot Canada. Sirener og lys og greier. Det hele var svært filmatisk. En wise-ass politimann trasker sakte mot vinduet. Han tar sakte av seg solbrillene, mens han kikker sakte ned mot det nedrullede vinduet:

- “Where you from?”

- “Norway…”

- “You guys don’t have speed limits over there?”

- “Yes…”

- “Do you know how fast you were going? [...] It’s 60 mph – you were going 80!”

Heldigvis slapp vi unna med en advarsel. Han så ut til å forstå av vi bare var dumme turister.

Jeg er sikker på at det finnes tonnevis av ting jeg har glemt å nevne, men akkurat nå er det sent og jeg må pakke til i morgen. Det blir nok ett eller to innlegg til før det er helt slutt!

God natt!

Ellers har vi det selvsagt fortsatt herlig. Har vært i Seattle ett døgn nå – en fin by, men jeg har ikke rukket å fått et helhetsinntrykk av den enda. Skal være her en hel dag i morgen, før vi reiser nokså tidlig fredag morgen. “Grugleder” meg.

I dag har vi hatt lunch i The Space Needle – en snurrende restaurant med 360-graders utsikt over hele byen. Karen og mor har tilbragt bortimot 4 timer på Macy’s, mens far handlet finsko og jeg musikk.

Nye bilder fra Canada og Seattle finnes på Flickr.

Uansett; Broken Social Scene i går var fantastisk. I dag har vi raftet ned Green River her i Whistler. I morgen reiser vi videre nedover til Seattle, hvor vi skal tilbringe tre dager. Så turen vår begynner å nærme seg slutten. Trist. Men det er selvsagt duket for flere oppdateringer før turen avsluttes. Så bare følg med! En saftig video av ett fryktelig fint hus venter.

Sees folkens!

(Nye bilder ligger selvsagt ute på Flickr)

Portland er (bortsett fra å være en simpelthen episk sang av Loretta Lynn, hentet fra hennes tidløse alt./countryplate “Van Lear Rose”, forøvrig produsert av Jack White med The Greenhornes med på laget) kanskje den nydeligste byen jeg har vært i. Hyggelige mennesker, fantastiske butikker, nydelige hus, utrolig rene gater, spirende musikkliv, gratis kollektivtrafikk i sentrum, trær og natur overalt. Og kanskje det beste av alt; det hele er komprimert ned til et svært overkommelig antall kvartaler. Det er nemlig ikke alle amerikanske byer som er ideelle for trasking, men Portland er altså en av dem. Byen har også tre universiteter, og jeg har faktisk tenkt en hel del på byen som potensielt studiested. Tilfeldigvis var vi så heldige at The Crystal Ballroom hadde satt opp en “all ages”-konsert (alkoholreglene er svært strenge i USA – man kan ikke sitte ned en plass det serveres alkohol dersom man er under 21) med Wolf Parade. Så jeg og Karen tok selvsagt turen. Det var utrolig trivelig og til tider virkelig, virkelig bra.

Vi hadde to vakre dager i Portland. Det har gitt mersmak, så det var med litt bittersøt smak i munnen av vi i dag “måtte” reise videre nordover i retning Vancouver, hvor vi er i skrivende stund. Turen tok oss drøye 6 timer, så det var godt å komme fram. Så langt virker dette også som en nydelig by. Hotellet vi bor på er i overkant fancy, da vi foretrekker det hakket mer jordnært, men litt luksus i ny og ne skader vel ingen? Planen fremover er å være i Vancouver i to dager sammen med et kanadisk vennepar, før vi tar turen opp til Whistler Mountain, hvor det til min store overraskelse arrangers en musikkfestival den kommende helgen. Vi har billetter til søndagen, hvor magiske Broken Social Scene og legendariske Elvis Costello headliner. Dette skal nok bli svært hyggelig. En annen hyggelig ting med Canada er at man kan ta seg en øl dersom man er 19. Plutselig er jeg “voksen” igjen.

Den foreløpige reiseruten kan studeres her, og nye bilder finnes som vanlig på Flickr. Beklager forsinkelsene. Håper ikke folk er leie.

Håper folk fortsatt følger med!

For øyeblikket er vi i Canyonville, en by som ser ut til å bestå utelukkende av et stort Casino kalt “Seven Feathers“. La meg få legge til rare byer langs Highway 101 henger som perler på en snor – byer hvor butikkene er superekslusive, mens alle innbyggerne er uteliggere eller kraftig narkomane, byer hvor folk stopper på bensinsstasjoner ved daggry for å fylle bensin for 7 dollar og 25 cent mens de røsker med seg en 25-pakning Bud Light. Denne ferien er et sant eventyr! I morgen kjører vi i retning Portland. Sees der!